Carrington-hendelsen. Hva var det egentlig?

Navnet dukker ofte opp når solen blir ekstra aktiv. Carrington-hendelsen. Ofte brukt som en slags målestokk for det verste som kan skje. Men hva var dette egentlig, og hvorfor regnes den som så spesiell?

Carrington-hendelsen fant sted i september 1859. Det var ikke bare et kraftig solbluss, men en kombinasjon av flere uvanlige forhold som sammen ga den kraftigste geomagnetiske stormen vi kjenner til.

I september 1859 observerte astronomen Richard Carrington et plutselig og kraftig lysglimt på soloverflaten. Observasjonen ble gjort ved hjelp av et teleskop som projiserte solbildet på papir, en vanlig metode på den tiden for å unngå øyeskader. De fleste solbluss er ikke synlige i vanlig lys, noe som gjør det Carrington observerte til en sjelden hendelse.

I forbindelse med utbruddet ble det også sendt ut et koronalt masseutkast, en enorm sky av magnetisert plasma. Det er slike utkast som kan gi kraftige virkninger på jorden, men bare dersom de faktisk treffer oss.

Det som gjør denne hendelsen ekstra spesiell, er hvor raskt utkastet ser ut til å ha nådd jorden. Vanligvis bruker slike plasmaskyer mellom ett og tre døgn. Basert på samtidige observasjoner og bakkebaserte magnetiske målinger anslår man i dag at utkastet kan ha nådd jorden etter rundt 17–18 timer, noe som er betydelig raskere enn normalt. Det peker mot svært høy fart, og muligens at utkastet fulgte et «ryddet spor» i solvinden etter tidligere aktivitet, der motstanden var lavere enn vanlig. Basert på anslått ankomsttid har forskere i ettertid beregnet at utkastet kan ha hatt en hastighet på over 2 000 km/s, noe som plasserer det blant de raskeste som vi kjenner til av slike hendelser.

Da plasmaskyen traff jorden, var magnetfeltet som fulgte med uvanlig sterkt og orientert slik at det koblet seg svært effektivt mot jordens eget magnetfelt. Det er denne koblingen som avgjør hvor mye energi som faktisk slippes inn i systemet. I dette tilfellet var forholdene nærmest perfekte, eller helt feil, avhengig av hvordan man ser det.

Resultatet var en geomagnetisk storm av en styrke vi ikke har sett maken til i moderne tid.

På jorden var konsekvensene merkbare. Nordlys ble observert svært langt sør, også i områder som normalt aldri ser nordlys. Samtidige rapporter beskriver nordlys så kraftig at folk kunne lese aviser utendørs midt på natten.

Datidens teknologi, telegrafnettene, fikk store problemer. Lange ledninger fungerte som effektive ledere for kraftige elektriske strømmer som ble indusert i bakken og i kablene. Det ble rapportert om gnister, varmegang og i enkelte tilfeller brann. Noen steder kunne telegrafutstyr fungere selv etter at strømforsyningen var koblet fra, fordi naturen i praksis leverte strømmen.

Det er verdt å merke seg at det ikke var én enkelt faktor som gjorde denne hendelsen ekstrem. Det var samspillet mellom flere forhold:

• Et kraftig solutbrudd
• Et svært raskt koronalt masseutkast
• Et sterkt magnetfelt
• Og en magnetisk orientering som var gunstig over lang tid

Derfor kan man ikke direkte sammenligne Carrington-hendelsen med et solbluss målt på X-skalaen i dag. Et kraftig solbluss betyr ikke automatisk en stor geomagnetisk storm. Det er først og fremst det koronale masseutkastet og magnetfeltet som følger med som avgjør.

Hvordan ville en tilsvarende hendelse sett ut i dag?

Vi har langt bedre overvåkning nå. Satellitter følger solen og solvinden kontinuerlig og gir oss varsler før utkast treffer jorden. Samfunnet vårt er samtidig langt mer teknologisk avhengig enn i 1859, og dermed også mer sårbart på andre måter.

Vi er likevel ikke bare mer sårbare, men også bedre forberedt. Satellitter kan settes i beredskap, for eksempel ved å slå av eller begrense følsomme systemer, og strømnett kan i mange tilfeller omkonfigureres for å redusere belastning.

Også digitale nettverk er bedre beskyttet enn før. Selve fibernettene er i liten grad sårbare for romvær, men strømforsyning og nettverksutstyr kan påvirkes dersom kraftige geomagnetiske stormer skaper problemer i strømnettet eller satellittbaserte systemer.

Overvåkning, varsling og beredskap gir oss dermed langt bedre muligheter til å håndtere kraftige romværhendelser enn man hadde på 1800-tallet, selv om avhengigheten av teknologi også gjør konsekvensene potensielt større.

En tilsvarende hendelse i dag handler ikke om dommedag, men om konkrete utfordringer som kan gi langvarige forstyrrelser i viktige systemer:

– Satellitter kan bli påvirket eller skadet
– GPS og navigasjon kan bli mindre pålitelig
– Radiosamband kan falle bort, særlig i polarområder
– Strømnett kan få problemer, spesielt der linjene er lange

Av den grunn følges slike hendelser tett av romværmiljøer over hele verden.

Hvor ofte skjer hendelser som dette?

Det finnes ikke nok direkte måledata til å gi et presist svar. Carrington-hendelsen skjedde før moderne instrumentering, og mye må rekonstrueres fra historiske observasjoner. Det vi kan si med rimelig sikkerhet, er at kombinasjonen som ga denne hendelsen er sjelden. Ikke umulig, men langt fra hverdagskost.

Når Carrington-hendelsen trekkes frem i dag, er det derfor mest riktig å se på den som et historisk eksempel på hva solen kan gjøre under helt spesielle forhold, ikke som en fasit på hva som er i ferd med å skje nå.

Og nordlys?

Ja, akkurat der er det lov å håpe litt. Et raskt jordrettet koronalt masseutkast med gunstig magnetfelt er det som gir de virkelig fine nordlysnettene. Carrington-nivå trenger vi ikke.